liberalismens paradoks
I en tid der individets frihet og selvrealisering står høyere enn noen gang, stilles spørsmålet: Har vi ofret fellesskapets styrke på liberalismens alter? I Norge ser vi hvordan et samfunn, bygget på balansen mellom rettigheter og plikter, nå utfordres av en overvekt på individuelle krav og statlig inngripen. Når gamle fellesskapsverdier svekkes, vokser statens rolle – men kan vi virkelig erstatte solidaritet med statlige garantier?
fra fellesskap til individualisme
I boken Why Liberalism Failed hevder Patrick Deneen at liberalismen har mislyktes, ironisk nok, på grunn av sin egen suksess. Liberalismen har alltid fremmet individuell frihet og selvbestemmelse, men denne intense fokuseringen på individets uavhengighet har gradvis undergravd fellesskapsbånd, sosiale strukturer og institusjoner som tidligere var samfunnets fundament (Deneen, Why Liberalism Failed, 2018). Resultatet er at både staten og markedet har fått en økt rolle, fordi individene, frigjort fra tradisjonelle fellesskap og kollektive forpliktelser, i økende grad må søke disse maktinstitusjonene for å dekke egne behov.
velferdsstaten og rettighetsmentalitet
Dette resonnementet kan belyses gjennom utviklingen i Norge, et land som har en sterk velferdsstat og en lang tradisjon for sosialt ansvar. Rune Gerhardsen beskrev en verdiforskyvning i samfunnet vekk fra arbeiderbevegelsens opprinnelige motto "Gjør din plikt, krev din rett" til dagens mer ensidige fokus på individuelle rettigheter. Han påpekte at det tidligere mottoet balanserte mellom rettigheter og plikter, med en klar forståelse av at rettigheter medfører ansvar. I dag, mente han, legges det mer vekt på hva man har krav på, og mindre på det kollektive ansvaret – enten det gjelder arbeidsinnsats, lokalt engasjement eller samfunnsdeltakelse. Dette endrede perspektivet kan forstås i lys av flere samfunnsendringer, og det stiller viktige spørsmål om forholdet mellom individets friheter og ansvar.
forbrukermentalitet og statlig avhengighet
Denne utviklingen har dessuten skapt en økt avhengighet av staten som en løsning på sosiale og økonomiske utfordringer. Når velferdsstaten stadig trer inn som garantist og problemløser, oppstår det en forventning om at staten skal fylle alle roller, noe som kan svekke individets personlige ansvar og initiativ. Deneen fremhever at en slik rolleutvidelse for staten oppstår når sosiale bånd svekkes, og dermed mister individet friheten liberalismen opprinnelig hadde som mål å beskytte.
Økende individualisme i Norge bidrar til å svekke følelsen av fellesskap og kollektivt ansvar. Arbeiderbevegelsens tidlige verdier vektla samfunnsengasjement og solidaritet, men dagens samfunn er i større grad orientert mot individuell frihet og selvrealisering. Dette gjør at fellesskapsfølelsen og plikten til å bidra til fellesskapet får mindre prioritet. Dette fører til en fragmentert samfunnsstruktur der kollektive interesser viker for individuelle rettigheter.
pengebruk som første løsning
Denne utviklingen manifesterer seg også gjennom et stadig mer kommersialisert forbrukersamfunn, der også velferdsordninger og tjenester behandles som rettigheter eller forbruksgoder fremfor fellesgoder. Resultatet er en mentalitet der løsningene på samfunnsproblemer søkes i økte bevilgninger fremfor gjennom reformer og strukturelle tilpasninger. Dette gir staten stadig mer innflytelse, mens individet reduseres til en passiv forbruker av goder og tjenester, noe som igjen begrenser muligheten for virkelig frihet (Deneen, Why Liberalism Failed, 2018).
Avhengigheten av staten skaper også en økonomisk sårbarhet, da økt offentlig gjeld og press på skattefinansierte velferdssystemer kan true langsiktig bærekraft. I Norge, der staten allerede utgjør en stor del av økonomien, risikerer vi at disse belastningene vokser og skaper utfordringer med finansiering og effektivitet i det.
risikoen for ansvarsfraskrivelse
På individnivå kan avhengigheten av staten ha alvorlige konsekvenser. Når mennesker blir vant til at staten trer inn for å løse «alle» problemer, kan det redusere deres følelse av personlig ansvar og evne til å ta initiativ. Dette kan skape en passivitet hvor folk forventer at noen andre – oftest staten – skal ta hånd om utfordringene i deres liv. Over tid kan denne holdningen svekke individets problemløsningsevne, noe som er essensielt for å møte vanskelige situasjoner og tilpasse seg endringer.
Mangelen på personlig ansvar kan også føre til økonomisk uansvarlighet. Hvis man antar at staten alltid vil være der for å redde situasjonen, kan det redusere insentivet til å spare, planlegge for fremtiden eller ta nødvendige grep for å sikre økonomisk stabilitet. Resultatet kan bli økt avhengighet av statlige redningspakker, som i sin tur kan svekke både personlig frihet og økonomisk trygghet.
et balansert samfunnsansvar
Ifølge Deneen ligger løsningen i å gjenopprette balansen mellom individuelle friheter og kollektivt ansvar. Dette innebærer å styrke lokalsamfunnene og revitalisere sosialt engasjement, samt fremme en kultur der individene ser verdien av å bidra aktivt til fellesskapet. Deneen mener at en retur til prinsipper som ansvarsfølelse og anerkjennelse av at rettigheter må balanseres med plikter, er avgjørende for å bygge et samfunn som er bærekraftig og velfungerende. Borgerne må forstå at de har en plikt til å bidra til fellesskapet, ikke bare gjennom å betale skatt, men også gjennom frivillig innsats, samfunnsengasjement og ansvarlig adferd. Et samfunn hvor individene overlater alt til staten, risikerer å miste kreativiteten og initiativet som trengs for å løse felles utfordringer.
Til slutt påpeker Deneen at tiden er moden for å revurdere de sosiale og politiske paradigmer som preger dagens samfunn. Hans kritikk av liberalismens effekter kan inspirere oss til å tenke nytt rundt hvordan vi kan utvikle en samfunnsmodell som balanserer statens, individets og fellesskapets roller. Ved å fremme en samfunnsmodell der både rettigheter og ansvar verdsettes, kan vi skape en mer robust samfunnsstruktur der statens rolle ikke overskygger individets mulighet til å bidra til fellesskapets beste.