«skolen som forsvann»
Jon Hustads bok Skolen som forsvann (2002) representerer en skarp kritikk av den norske enhetsskolen og peker på dype problemer i skolesystemet. Hustad hevder at den norske skolen befinner seg i en alvorlig krise som følge av flere tiår med politiske eksperimenter, spesielt påvirket av kulturradikalismen, sosialdemokratiet og progressiv pedagogikk. I boken skisserer han hvordan denne utviklingen har ført til en rekke negative konsekvenser, inkludert svake faglige resultater, uro i klasserommene, redusert respekt for lærere, og rekrutteringsproblemer i lærerstanden.
Kritikken av den norske enhetsskolen
Hustad mener at Arbeiderpartiets skolepolitikk og de progressive pedagogiske prinsippene har svekket norsk skole. Istedenfor å prioritere faglig dybde og akademisk utvikling, har skolen blitt en institusjon for omsorg og sosial oppfostring. Denne utviklingen har resultert i det Hustad beskriver som en "omsorgs- og oppfostringsskole" fremfor en "kunnskapsbasert folkeopplysningsskole."
Ved å vektlegge trivsel og sosial kompetanse fremfor faglig prestasjon, mener Hustad at skolen har mistet sin evne til å forberede elevene på de akademiske og arbeidsmessige utfordringene som møter dem senere i livet (Utdanningsnytt). Han hevder at denne trenden har ført til en "pedagogisk fallitt" i norsk skole, der disiplin og respekt for kunnskap har blitt nedprioritert til fordel for en progressiv ideologi som i stor grad undervurderer betydningen av tradisjonell læring og undervisning.
En skole i identitetskrise
Hustad peker på en grunnleggende identitetskrise i den norske skolen. Han hevder at skolen i dag ikke klarer å balansere sitt oppdrag som en dannelsesinstitusjon med samfunnsoppdraget om å forberede elever for fremtiden. Denne krisen forsterkes av det han ser på som en svak lærerrolle i klasserommet. Med utdanningspolitiske føringer som gir elever større frihet og mindre voksenstyring, opplever mange lærere det som utfordrende å opprettholde ro og struktur i undervisningen. Hustad argumenterer for at lærere har fått en svekket posisjon som autoritetsfigurer, noe som igjen har ført til økt bråk i skolen og lavere faglige ambisjoner blant elevene (Bokelskere).
Behov for en kunnskapsorientert skolepolitikk
Ifølge Hustad kan mange av de strukturelle problemene i norsk skole spores tilbake til en ideologisk dominans i skolepolitikken, der kunnskap og dannelse har blitt underordnet sosial utjevning og trivsel. Han mener at norsk skolepolitikk trenger en omfattende omlegging for å rette opp disse manglene. For å styrke skolen foreslår han blant annet å fokusere på:
Forsterking av lærerrollen: Hustad understreker at lærerne må ha den nødvendige autoritet til å opprettholde orden og lede undervisningen. Dette innebærer også høyere krav til lærerutdanningen, der både faglig kompetanse og formidlingsevner bør være i sentrum.
Gjeninnføring av faglig fokus: Hustad hevder at en for sterk vekt på trivsel og sosial kompetanse har redusert skolens rolle som en læringsinstitusjon. Skolen bør igjen bli et sted der fagkunnskap og ferdigheter er det primære fokus, slik at elever kan møte akademiske og profesjonelle utfordringer med solid faglig ballast.
Mer spesialisering og differensiering: Hustad argumenterer for at dagens enhetsskole er for lite differensiert til å imøtekomme elevenes ulike evner og interesser. En mer spesialisert tilnærming til undervisning kan tilpasse læringen bedre etter elevenes individuelle behov og ambisjoner.
Nye vurderingsformer og høyere krav: Hustad mener at skolen må sette høyere krav til elevene og introdusere vurderingsformer som sikrer at de faglige ferdighetene står i sentrum. Gjennom større fokus på testing og vurdering vil skolen kunne opprettholde en standard som gjør elevene bedre rustet for høyere utdanning og arbeidslivet.
En utdypende kritikk som belyser skolepolitiske feilgrep
Boken Skolen som forsvann har fått ros for å blåse liv i en debatt som tidligere har vært relativt stillestående. Hustads perspektiver viser at det finnes betydelig motstand mot dagens enhetsskole og at mange deler hans syn om en skolesystemkrise. Kritikken hans peker på en dyptgående problematikk som ikke bare angår skolens oppbygging, men også samfunnets holdning til læring, kunnskap og danning (Kritikken.no).
Konklusjon
Hustads bok bidrar til en nødvendig debatt om fremtiden til norsk skole, og hans analyser gir et solid utgangspunkt for å diskutere reformbehovene i skolen. Skal norsk skole igjen bli en institusjon som setter kunnskap og læring i sentrum, mener Hustad at en radikal nyorientering er nødvendig. Han påpeker at både politikere, skoleledelse og samfunnet for øvrig må erkjenne krisen i skolesystemet og iverksette tiltak for å sikre at fremtidens skole er en institusjon for dannelse og akademisk dybde. Hustads bok har, med sine treffende og kritiske perspektiver, bidratt til å rette søkelyset mot behovet for en ny og kunnskapsorientert skolepolitikk i Norge.