Hva lever Norge egentlig av?
Import, eksport og inntektene som bærer velferden
Norsk økonomi er et stort samspill av mennesker, tid, kunnskap og kapital som gradvis omdanner innsatsfaktorer til varer og tjenester noen er villige til å betale for. Men selv om vi produserer mye i Norge, kan vi ikke lage alt vi trenger selv. Vårt moderne samfunn er helt avhengig av å importere fra utlandet: biler, klær, elektronikk, medisiner, maskiner, mat, feriereiser, konsulenttjenester, programvare, frakt, forsikring, strømmetjenester og mye mer.
Vi er altså avhengige av å kjøpe mye fra andre land – men hver gang vi gjør det, strømmer penger ut av Norge.
I tillegg til importen har vi andre typer utbetalinger til utlandet:
Renter og utbytte til utlendinger – utenlandske eiere av norske selskaper, obligasjoner og andre finansielle eiendeler skal ha sin del av avkastningen.
Norske investeringer i utlandet – når vi kjøper aksjer, eiendom eller obligasjoner ute, eller låner penger til utlandet, sender vi penger ut i dag for å bygge opp formue som skal gi avkastning senere. Dette er ikke forbruk, men sparing: vi bytter penger nå mot høyere inntekter i fremtiden.
Gaver og overføringer ut – for eksempel bistand, bidrag til internasjonale organisasjoner og private pengeoverføringer fra personer i Norge til familie i andre land.
Kapitalslit, løpende forbruk og offentlig tjenesteproduksjon
I tillegg til de rene pengestrømmene ut av landet kommer et viktig, men ofte underkommunisert, element: kapitalslitet.
Bygninger, veier, maskiner, skip, IKT-systemer og kraftnett slites over tid. De må vedlikeholdes, oppgraderes og etter hvert erstattes. Det krever arbeidskraft, men også nye varer, teknologi og komponenter – ofte importert – for å erstatte det som er slitt ned. Når vi bruker opp realkapitalen uten å vedlikeholde og fornye den, tærer vi på samfunnets formue.
I tillegg har vi alt vi kan kalle løpende forbruk. Mat og andre varer vi “spiser opp” – bokstavelig talt eller i overført betydning – må produseres eller importeres på nytt hvert år. Mange av disse varene har også et betydelig importinnhold, enten direkte (som ferdigvarer) eller indirekte (gjennom råvarer, innsatsfaktorer og teknologi).
Også lønnen til læreren, legen og politibetjenten må ytterst sett ses i dette lyset. Lønnen utbetales i norske kroner og sirkulerer internt, men forbruket deres – og tjenestene de produserer – krever realressurser. Helsevesenet er avhengig av medisinsk utstyr, IKT-løsninger, byggematerialer og medisiner. Skolen trenger bygninger, bøker, teknologi og utstyr. Politiet trenger biler, drivstoff og annet materiell. Mye av dette er importert eller basert på importerte innsatsfaktorer.
Summen av dette er at vi ikke bare har pengestrømmer ut av landet i form av import og finansielle betalinger. Vi har også et kontinuerlig behov for å fornye realkapitalen og forsyne befolkningen og offentlig sektor med varer og tjenester – i et system der en betydelig del av innsatsfaktorene kommer fra utlandet.
Hvis vi bare hadde disse strømningene ut – og ingen inntekter inn – ville vi gradvis tømme landet for verdier. Derfor er det avgjørende å forstå:
Hva er det som fyller opp igjen?
Inntektene utenfra – det som fyller på
På inntektssiden fra utlandet har Norge i hovedsak tre kilder:
Eksport av varer og tjenester – olje og gass, kraftkrevende industri, maritime næringer, teknologi- og kunnskapsbedrifter, reiseliv og en rekke andre virksomheter som selger til kunder utenfor Norge. Når en tysk bedrift kjøper norsk aluminium, eller et europeisk energiselskap kjøper norsk gass, gir det inntekter som kan brukes til å betale for vår import.
Avkastning på norske eierskap i utlandet – først og fremst Oljefondet (Statens pensjonsfond utland), men også andre fond, selskaper og privat eierskap i aksjer, obligasjoner og eiendom ute. Dette gir løpende rente-, utbytte- og gevinstinntekter tilbake til Norge.
Andre overføringer inn – som nordmenn som jobber i utlandet og sender penger hjem, ulike kompensasjons- og støtteordninger, og andre innbetalinger fra utlandet til norske mottakere.
Til sammen utgjør dette de løpende inntektene utenfra som gjør at vi kan betale for importen vår, vedlikeholde og fornye kapitalen, og dekke andre utbetalinger til utlandet vi har forpliktet oss til.
Balansen som avgjør bæreevnen
Det avgjørende er balansen mellom det som strømmer inn og det som strømmer ut. Er inntektene fra eksport, avkastning og andre overføringer større enn import, renter og utbetalinger til utlandet, kan vi både finansiere forbruk og investeringer i dag og bygge opp reserver til senere. Er det motsatt, må vi tære på tidligere sparing eller redusere forbruket.
I dette lyset blir spørsmålet «Hva lever Norge egentlig av?» mer presist: Vi lever ikke bare av alt som skjer innenfor landets grenser, men av en kombinasjon av:
de næringene som skaper salgbar verdiskaping vi kan bytte med andre land, og
avkastningen på formuen vi har bygget opp gjennom tidligere overskudd, spesielt Oljefondet.
Det er bæreevnen i denne delen av økonomien – den som skaffer oss inntekter utenfra – som i neste omgang setter rammen for hvor stor og omfattende velferdsstat vi kan finansiere over tid.
Det vi lever av – og det vi lever for
I grove trekk, kan vi derfor si at økonomien består av to typer virksomhet:
den delen som kan selges ut av landet eller konkurrere med import (salgbar verdiskaping)
den delen som bare leverer til oss selv, det vi kaller skjermede tjenester som helse, skole, omsorg, politi, kultur, frisør, kafé osv.
Begge deler er helt nødvendige. De skjermede tjenestene er mye av det vi faktisk ønsker oss mer av når vi blir rikere – trygghet, utdanning, helse, omsorg og et levende samfunn. Men de kan bare vokse varig hvis inntektene fra den salgbare delen av økonomien og avkastningen fra formuen er sterke nok til å betale regningen.
Den salgbare delen skaffer oss inntekter og sparing fra resten av verden, og gjør at vi kan betale for importen og finansiere en stor offentlig sektor. Den skjermede delen bruker i hovedsak ressurser vi allerede har innenlands, og er derfor avhengig av at den konkurranseutsatte delen og Oljefondet faktisk leverer et tilstrekkelig stort overskudd.
Dermed er ikke spørsmålet om vi skal ha mer av det ene og mindre av det andre, men om vi sørger for at:
den salgbare delen er stor og produktiv nok til å bære velferden
den skjermede delen bruker ressursene på en måte som gir mest mulig velferd igjen for innsatsen.
Derfor er det heller ikke tilstrekkelig at “aktiviteten øker” eller at “BNP vokser”, hvis nesten all veksten skjer i skjermede tjenester og offentlig sektor. Da øker bruken av ressurser raskere enn evnen til å tjene dem inn.
Et midlertidig fortrinn: olje og Oljefondet
I dag får vi mye ekstra drahjelp fra olje og Oljefondet. Olje og gass gir oss en stor, årlig inntekt utenfra som kan finansiere både import og velferd. Overskuddene er i stor grad satt inn i Oljefondet, som igjen gir oss betydelige løpende rente- og utbytteinntekter fra hele verden.
Dette har vært en enorm fordel for Norge. Men det skaper også en utfordring:
Langtidsberegninger fra regjeringen og SSB viser at offentlige utgifter vil vokse vesentlig raskere enn inntektene i tiårene fremover. En aldrende befolkning og flere med behov for helse- og omsorgstjenester trekker utgiftene opp, samtidig som inntektssiden ikke automatisk vokser i samme tempo.
Samtidig vil olje- og gassinntektene gradvis avta, enten fordi ressursene blir mindre lønnsomme å utvinne, eller fordi verden må ned med utslipp. Avkastningen fra Oljefondet kan heller ikke økes “uendelig” uten at vi begynner å tære på selve formuen.
I dag er mye av handlingsrommet i statsbudsjettet knyttet til den såkalte handlingsregelen: at vi over tid kan bruke om lag 3 prosent av verdien av Oljefondet i statsbudsjettet for å dekke gapet mellom dagens inntekter og utgifter. Dette har gitt norske politikere et betydelig rom å manøvrere i, fordi vi en periode ikke har brukt “hele” beløpet som 3-prosentregelen åpner for.
Men med dagens politikk vet vi allerede at dette handlingsrommet vil bli spist opp. Rundt 2030 vil alle milliardene 3-prosentregelen gir oss i praksis være bundet opp bare for å dekke gapet mellom statens løpende inntekter og utgifter. Etter det vil utgiftene til helse, omsorg og pensjoner fortsette å øke i alle fall frem til 2060, uten at det automatisk kommer tilsvarende inntekter inn.
Da står vi i praksis overfor to valg:
Vi kan begynne å tære på selve fondet, og bruke mer enn den forsvarlige avkastningen.
Eller vi kan øke den delen av økonomien som skaper salgbar verdiskaping – slik at mer av velferden finansieres av løpende inntekter, og mindre av å bruke opp oppspart formue.
Skal vi tenke langsiktig og bærekraftig er ikke det første et godt alternativ.
Når realøkonomien møter skattepolitikken
Her møtes realøkonomien og skattepolitikken. Vi forstår nå at fremtidig bærekraft i statsfinansene i all hovedsak avgjøres av tre forhold:
hvor mange som er i arbeid
hvor produktive timene er
hvor stor del av arbeidskraften og kapitalen som er plassert i virksomheter som skaper salgbar verdiskaping
Følgelig er velferd ikke bare en diskusjon om fordeling, men også om skattebase og arbeidsdeltakelse. Et skattesystem som vektlegger verdiskaping og arbeid handler om å sørge for at:
flere står i jobb fremfor varig utenforskap
ressursene i arbeidslivet brukes der de gir størst samfunnsøkonomisk avkastning
kapital og kompetanse i større grad søker seg mot virksomheter som kan finansiere velferden også etter oljealderen
Hvis for få jobber, hvis produktiviteten er lav, eller hvis for mye av økonomien bindes opp i skjermede tjenester og eiendom fremfor konkurranseutsatte næringer, blir skattegrunnlaget for svakt til å bære en stor velferdsstat uten stadig økende skattenivå eller tapping av fondet.
I dag får vi mye ekstra drahjelp fra olje og Oljefondet. De gir oss en stor, årlig inntekt utenfra som kan finansiere både import og velferd, selv om en relativt liten del av befolkningen jobber i eksportrettede næringer. Etter hvert som oljeinntektene faller og fondsavkastningen ikke kan økes ubegrenset uten å spise av formuen, blir vi langt mer avhengige av fastlandsbedriftene (ikke olje og gass) som faktisk selger noe andre vil betale for.
I dette bildet blir måten vi utformer skattesystemet på avgjørende. Et skattesystem som ikke skiller mellom verdiskaping vi kan leve av, og verdiskaping som først og fremst bruker av fellesskapets ressurser, risikerer å blåse opp aktivitet i skjermede sektorer og eiendomsmarkedet, samtidig som den konkurranseutsatte delen av økonomien svekkes. Et skattesystem som derimot løfter fram arbeid og salgbar verdiskaping, bidrar til å sikre at den delen av økonomien som faktisk finansierer velferden, er stor og robust nok når oljealderen trappes ned.
Hva må et skattesystem ta hensyn til?
Med dette bakteppet – om hva Norge faktisk lever av, og hvilke langsiktige utfordringer statsfinansene står overfor – blir det tydelig hva et skattesystem som vektlegger verdiskaping og arbeid må bidra til.
For det første, må skattesystemet styrke den delen av økonomien som faktisk bærer velferden. Det innebærer at det skal lønne seg å bygge bedrifter, ta risiko og investere i næringer som kan selge til verden eller konkurrere med import. Jo større og mer produktiv denne delen av økonomien er, desto bredere og mer robust blir skattegrunnlaget – og desto enklere er det å finansiere helse, omsorg og pensjoner uten å spise av formuen eller skyve økende regninger over på neste generasjon.
For det andre, må skattesystemet sette arbeid foran passivitet. Hver person som går fra varig utenforskap til arbeid styrker bærekraften i økonomien to ganger: offentlige utgifter går ned, og skatteinntekter og verdiskaping går opp. Men dette er ikke bare et regnestykke. Arbeid handler også om mestring, tilhørighet og muligheten til å forsørge seg selv og sine. Et skattesystem som gjør det mer attraktivt å ansette, og som gir tydelig gevinst av å gå fra trygd til lønn, er derfor både en økonomisk reform og en sosial reform.
For det tredje, må skattesystemet gi kapitalen riktig retning. Når store deler av sparingen låses inn i bolig og tomt, blir det mindre igjen til investeringer i nye produkter, ny teknologi og nye eksportnæringer. Et skattesystem som i større grad belønner investeringer i produktiv virksomhet – og i mindre grad passiv formuesoppbygging i eiendom – frigjør kapital til det Norge faktisk skal leve av når oljeinntektene blir mindre.
Riktig utformet er skattesystemet en langsom, men kraftfull reform i bakgrunnen. Det avgjør om flere står i arbeid, om mer kapital søkes mot produksjon og innovasjon, og om en større del av økonomien består av virksomheter som gir oss inntekter utenfra. På den måten blir skattesystemet ikke bare et fordelingsverktøy, men selve grunnmuren for en velferdsstat som også kommende generasjoner har råd.
… fortsettelse følger…