Politikere må velge, ikke bare bevilge
Norge trenger et rammeverk som gjør at gode intensjoner ikke ender i varige forpliktelser vi ikke kan bære. Handlingsregelen har gitt stabilitet, men den styrer ikke hvordan utgiftene utvikler seg fra år til år. Med et stort fond blir prosentregningen i kroner så romslig at det politiske presset for å bruke litt mer hvert år ofte vinner. Resultatet er en offentlig sektor som vokser raskere enn økonomiens bæreevne, og et budsjett som blir sårbart når veksten bremser eller avkastningen faller.
Hva vi foreslår
Vi foreslår en flerårig rammebudsjettering som setter øvre grenser for statens utgifter—både samlet og per sektor—over en rullerende fireårsperiode. Rammene vedtas i faste kroner per innbygger og oppdateres årlig for pris og demografi. Det gir forutsigbarhet for tjenester og investeringer, og tvinger fram reelle prioriteringer.
Kjernen er enkel:
Én samlet utgiftsramme i faste kroner per innbygger, vedtatt fire år fram i tid og rullert ett år hvert budsjettår.
Forankring i Fastlands-BNP: Rammene justeres årlig med anslått trendvekst i Fastlands-BNP. Slik vokser varige utgifter i takt med bæreevnen i fastlandsøkonomien, ikke i takt med fondsverdien.
Sektorvise delrammer (helse, utdanning, forsvar, samferdsel m.m.) som gjør prioriteringer tydelige og hindrer at press i én sektor spiser av alle andre.
Omprioriteringsplikt for varige tiltak: Nye permanente utgifter skal dekkes gjennom omprioriteringer innenfor delrammen eller varige inntekter. Midlertidige tiltak skal ha sluttdato og evalueres før eventuell forlengelse.
Denne strukturen begrenser ikke politiske valg; den flytter dem. Spørsmålet blir ikke «hvor mye mer kan vi bruke», men «hva er viktigst innenfor rammen».
Hvorfor nå
Tre utviklingstrekk gjør dette nødvendig:
Fondet er enormt. Fondet er så stort at selv lav prosentbruk gir store beløp. Det gjør det fristende å øke utgiftene litt hvert år i stedet for å ta upopulære omprioriteringer. Slik bygges varige kostnader inn i budsjettet, og regningen skyves til framtidige generasjoner.
Aldrende befolkning. Demografi driver opp utgifter automatisk. Uten rammer ender vi lett med å fylle på i toppen, i stedet for å omprioritere og effektivisere.
Usikker avkastning og vekst. Vi kan ikke forutsette evig høye olje- og gassinntekter, og realavkastningen i finansmarkedene kan bli lavere fremover. For å unngå et varig misforhold må statens utgifter styres etter Fastlands-BNP: varige tiltak må tilpasses den delen av økonomien som skal bære dem når petroleumsinntektene avtar.
Slik virker rammene i praksis
Fastsett rammen i faste priser per innbygger. Det hindrer at nominell prisvekst og befolkningsvekst kamuflerer reell utgiftsvekst.
Forankring og effektivisering: Juster rammen årlig med trendvekst i Fastlands-BNP per innbygger minus 0,2–0,3 prosentpoeng. Slik vokser varige utgifter i takt med bæreevnen, samtidig som vi bygger inn et lite, permanent effektiviseringskrav.
Hold automatiske stabilisatorer utenfor eller juster strukturelt. Arbeidsledighetstrygd mv. skal få virke i konjunktursvingninger. De strukturelle, varige utgiftene holdes under taket.
Bruk en enkel «endringsnøkkel». Hvert budsjettår må departementene først legge fram konkrete omprioriteringer og innsparinger, før nye satsinger kan vedtas.
Etabler en nøktern reserve. En liten udisponert margin i rammen håndterer uforutsette behov uten å sprenge taket.
Håndtering av kriser
Ekstraordinære hendelser—krig, pandemi, naturkatastrofer—kan kreve midlertidige avvik. Det skal da være:
Tydelige kriterier for utløsning,
Tidsavgrensning, og
Reparasjonsplan, avvik fra rammen tilbakeføres innen et definert antall år gjennom lavere utgiftsrammer i påfølgende budsjetter.»
Dette er ikke en sovepute; det er en kontrollert ventil som beskytter rammeverket.
Finansiering av varige tiltak
Krav om varig finansiering er det operative grepet som endrer adferd. Et varig tiltak skal følges av
dokumentert omprioritering innenfor samme delramme, eller
varig inntektsdekning, eller
effektiviseringstiltak med realistiske og etterprøvbare gevinster.
Det holder ikke å vise til generell inntektsvekst eller å skyve virkningen ut i planperioden. Virkemiddelet er nøkternt, men effektivt: ingen varig utgiftsvekst uten varig finansiering.
Vanlige innvendinger
«Dette hindrer nødvendige investeringer.»
Nei. Investeringer prioriteres innenfor rammen, eventuelt med et eget investeringsspor med klare kriterier og tak. Poenget er å unngå at alt kan kalles «investering» for å slippe unna prioritering.
«Behovene vokser raskere enn rammene.»
Da må noe annet ned, eller skattene opp—men beslutningen skal tas eksplisitt. Rammebudsjett synliggjør kostnaden ved å love mer.
«Det blir mer byråkrati.»
Tvert imot, det blir færre budsjettforhandlinger om totalsummen og mer arbeid med faktisk innhold og omprioritering. Rammestyring forenkler prosessen når den er innarbeidet.
Hva som blir bedre
Forutsigbarhet: Kommuner, etater og leverandører får stabile fireårsrammer å planlegge etter.
Kvalitet per krone: Når summen ligger fast, må tiltak måles mot hverandre.
Bærekraft: Varige forpliktelser vokser ikke raskere enn økonomiens bæreevne.
Avslutning
Vi kan ikke love mer i dag enn det fastlandsøkonomien kan bære i morgen. Et rammebudsjett gjør denne grensen synlig og bindende. Slik unngår vi at permanente ordninger veltes over på dem som kommer etter oss.