Støre sier “vi må ha tillit fra velgerne”. Men tør han å vise tillit til velgerne?
Ved første øyekast virker det norske demokratiet både stabilt og rettferdig. Vi har høy valgdeltakelse, stor tillit til institusjonene og en stolt tradisjon for åpenhet og innsyn. Men ser vi litt nøyere etter, melder det seg et ubehagelig spørsmål: hvor mye reell makt har vanlige folk over hvem som styrer – og hvordan de styrer?
Politisk avstand og partidominans
I dag ser vi økende avstand mellom velgere og folkevalgte. Partienes medlemsmasse krymper, og mange føler liten innflytelse over politiske beslutninger – også når de direkte angår hverdagen deres. Én viktig årsak er partienes nesten totale kontroll over hvem som får stille til valg.
I motsetning til våre naboland, som Danmark og Finland, har norske velgere svært begrenset mulighet til å påvirke hvemsom faktisk kommer inn på Stortinget. I praksis er det partiapparatet og nominasjonskomiteene som styrer rekkefølgen på listene – og dermed hvem som velges. Personstemmer i Norge har minimal effekt.
Yrkespolitikerens fremmarsj – en demokratisk svekkelse?
Dette skjer parallelt med fremveksten av yrkespolitikeren: personer som går direkte fra ungdomspolitikk til heltidspolitikk, uten erfaring fra arbeidslivet utenfor det politiske system. Mange av dem er dyktige, men de rekrutteres i hovedsak gjennom interne nettverk og partilojalitet – ikke ved folkelig tillit.
Det er flere grunner til at dette bør bekymre oss:
Manglende bakkekontakt: Politikerne mangler erfaring fra vanlige yrker og mister evnen til å forstå hverdagsproblemer i praksis.
Karrieremotivasjon: Når gjenvalg og karriere trumfer samfunnsansvar, velges det ofte trygg forvaltning fremfor modige reformer.
Nepotisme og korpsånd: Lojalitet mot partiet og nettverket blir viktigere enn ansvar overfor velgerne.
Mangel på mangfold: Homogene politiske miljøer fører til politisk ekkokammer og smal representasjon.
Kortsiktig tenkning: Insentiver for å levere raske, populære løsninger vinner over langsiktige grep.
Økt polarisering: Profesjonelle politikere forsterker ofte partiskillelinjer fremfor samarbeid.
Avhengighet av partiapparatet: Politikerne må først og fremst tilfredsstille partiet – ikke velgerne.
Hva kan vi lære av Danmark?
Danmark har et langt mer fleksibelt og velgerorientert valgsystem. Der har du som velger to valg:
Stem på et parti – og støtte partiets helhetlige program
Eller stem på en kandidat – og påvirk direkte hvem som får mandat
Poenget? Mandatene fordeles fortsatt mellom partiene, men rekkefølgen avgjøres i stor grad av personstemmer. En kandidat langt nede på lista kan bli valgt, dersom nok folk ønsker nettopp henne – ikke fordi hun har stått på rette middager i partiet.
Dette er et kraftfullt demokratisk virkemiddel som gir:
Reell innflytelse til velgerne
Ansvarliggjøring av den enkelte kandidat
Mindre makt til partiledelsen
Mer engasjement og tillit i befolkningen
Så hvorfor gjør vi det ikke?
Hvorfor skal det være enklere å påvirke hvem som velges inn i Danmark enn i Norge? Hvorfor er det så vanskelig å bryte partielitens kontroll, når vi vet at det er denne kontrollen som svekker demokratiets legitimitet?
Er det fordi dagens system tjener dem som sitter på makten?
Til politikerne: Har dere mot til å gi fra dere makt?
Statsminister Støre sier at politikken må bygge på tillit. Det har han rett i. Men tillit går begge veier.
Hvordan kan vi stole på et politisk system der velgerne fratas muligheten til å påvirke hvem som faktisk styrer? Hvordan kan vi ha tillit til partiledere som ikke stoler på oss nok til å slippe oss inn i selve kjernen av demokratiet – valg av representanter?
Det er lett å snakke om tillit, vanskeligere å vise det i praksis.
Derfor er spørsmålet til Støre – og til partilederne i Høyre, SV, Frp, Venstre, Ap, Sp, MDG, Rødt og KrF – dette:
Tør dere å gi makten tilbake til velgerne? Tør dere å la folket velge sine politikere – ikke bare deres partier?
Så hvem av dere tør å ta det første skrittet? Hvem av dere mener alvor når dere snakker om folkestyre?
Eller skal tillit fortsatt være noe dere krever, men ikke gir?
Innfør dansk valgmodell ved stortingsvalg.